Roald Magne Rikardsen

Mandag den 29. mai 1939 ble du født og fikk navnet Roald Magne Rikardsen. Dine første leveår bodde du i gammelstua på Skranstad med familien, før du sammen med dine foreldre og søsken flyttet inn i nyhuset på «Megård» i 1947. Du hadde en bror Odd som var 2 år eldre (f. 1937), deretter Gunnar som var 7 år yngre (f. 1946), og Kurt som var 13 år yngre enn deg (f. 1952). Din far Andreas var fisker og kvalfanger og borte deler av året, noe som medførte at din mor Ella måtte ta hånd om mye av de hverdagslige gjøremålene og oppdragelse av dere søsken. Dere måtte tidlig ta ansvar hjemme og hjelpe til med å bære vann til dyrene i fjøsen med børtreet og bidra med mat til husholdningen.   Da du var 7 år begynte du på internatskole i Dyping, hvor det var 14 dager på skolen og 14 dager hjemme. Det var ikke bilvei eller biler, så elevene ble fraktet med båt fra Skranstad til Dyping i all slags vær. Det hendte på vinteren at været var så dårlig at båttransport ikke var mulig, da føltes det sårt å ikke ha mulighet til å bli hentet fra skolen. Hjemlengselen fikk tårene til å presse på. Det var ikke lett for en 7-åring å være borte i 14 dager fra foreldrene sine.   I løpet av årene på skolen fikk du venner og hadde stor omsorg for dem som var yngre, og tok godt vare på dem. Mobbing og urettferdighet likte du ikke.   Du tilbrakte mye tid med Odd i barndommen, og dere begynte tidlig å skaffe råvarer til familien. Dere fisket på havet, sanket og drev med fangst fra dere var gamle nok til å kunne bidra. Familietilhørigheten var fra tidlig barndom sterk, og du og din bror hjalp til. Viktigheten av familie var noe du tok med seg videre i livet.   I periodene dere var hjemme fra skolen, dro dere ut på sjøen og stakk flyndre, steinbit og småkveite med vannkikkert og skotthold, noe som krevde godt samarbeid hvor den ene måtte manøvrere båten, mens den andre siktet seg inn på fisken. Dere lærte av hverandre og fant løsning på utfordringer. Andre ganger piket dere skjell og satte line, og fisken dere fikk ble hengt på hjell, den minste fisken hentet Magnus på Hågen og malte opp til minkmat. Den største fisken ble solgt til oppkjøper som kom og hentet den for noen øre per kilo.   På sommeren var det også garnfiske etter laks og sjøørret, fangsten ble saltet og røkt for å være holdbar. En gang dere var i Innerelva for å fiske sjøørret med garn, noe som var vanlig på den tiden, satte dere garn over elva og skremte sjøørreten i garnet, men en av ørretene var så stor at når dere skulle dra garnet falt den ut. Dere prøvde flere ganger, men hver gang falt fisken ut av garnet. Til slutt ble sjøørreten så sliten at den gjemte seg under kanten på elva, da sto du på den ene siden av elva og fortalte Odd på den andre siden hvor han skulle ta hendene for å få tak på ørreten, Odd grep sjøørreten i sporen og fikk lempet den på land. Dette var en røslig fisk på tre kilo som to stolte gutter kunne ta med seg hjem.   Da høsten kom var det tid for å plukke bær. Dere plukket multer, blåbær og tyttebær. En gang dere var på multetur og bøttene var fylt, tok dere skjortene og knytte for ermene for å fylle dem med bær. Multene ble kokt og satt på store Norgesglass. I tillegg ble det plukket krøkkebær, som ble saftet. På høsten og vinteren var det også tid for å sette rypegarn, dette satte dere på myrene og garnene måtte røktes både tidlig og sent for å hindre at reven ikke skulle plukket rypene ut av garnet. På de beste årene kunne det bli opp mot 100 ryper, noen ble spist, men de fleste ble solgt.   Etter konfirmasjonen i Steigenkirka var overgangen fra livet som barn til voksen et faktum. Du startet din yrkeskarriere som 15-åring i 1954, da ble du med som mannskap på båten «Brødrene». Båten var eid av din far og hans brødre, Ragnar og Reidar.   I 1958-59 var du i militæret i Bodø som radaroperatør inne i fjellet på Reitan. Du tjenestegjorde i 18 måneder før du igjen kunne reise hjem og gjenoppta fangstyrket.   På 60-tallet kjøpte du motorsykkel selv om det fremdeles ikke var vei, men som ble brukt til å komme seg imellom og frakte varer fra sjøen og opp til husene. Du kjøpte også din første bil som sto i Dyping, der var det tilgang til vei.   I 1968 ble Brødrene solgt og «MK Lyngøy» ble kjøpt, da ble du deleier sammen med din far. De første årene som fisker varierte lotten. Ett år ble hele lotten lagt i ny sofa, to stoler og ett nytt stuebord til familien på Skranstad.   Utenom sesongen du tilbrakte på vinterfisket i Skrova og hvalfangst utover våren og sommeren som ble tilbrakt langsmed kysten nordover, var du særdeles hjemmekjær. Du hadde alt du trengte på Skranstad og i Steigen, i alle fall etter at du tidlig på 70-tallet traff den store kjærligheta i livet ditt, ho Solbjørg.   Etter 3 år som kjærester ble det giftemål her i kapellet i Bogen, den 4. oktober 1975. Bare 5 måneder etter kom Stig Magne, etterfulgt av Astrid 2 år senere. Dette var en tid hvor du og Solbjørg bodde på Stensland hos hennes onkel Håkon, mens dere holdt på å bygge deres eget hus på Skranstad på en tomt rett ved siden av dine kjære foreldre.   I 1981 stod huset ferdig og du tok med deg familien og flyttet inn. Etter 4 år i nyhuset, ble Robert Andreas født i 1986 til stor glede for alle i familien. Dog skulle gleden og kjærligheten få preg av bekymring ettersom det viste seg i løpet av Robert sine første levemåneder, at han var syk. Epilepsi ble en del av hverdagen til familien, og flere alvorlige anfall de første årene skulle prege Robert sin oppvekst og avhengighet for å bli ivaretatt. I 23 år fikk familien ha Robert, før han brått døde fra deg og familien i mars 2009. En sorg og et savn som satte seg dypt i ditt hjerte og som alltid gav deg tårer når det ble snakket om ham.   I 1982 kjøpte du ut «MK Lyngøy» etter at din far ble syk, og ble skipper på egen båt. 4 år etter at du overtok «MK Lyngøy» ble det midlertidig stopp i kvalfangsten. Da kom dine pragmatiske evner til nytte på andre områder og du begynte som snekker på hytter som ble satt opp i nærheten. I tillegg drev du fiske fra tresjarken «Spurven» på sommer og høst. En gang ble det fisket mange steinbiter, da satte du høtten i hjernen på steinbiten slik at den ikke kunne glefse til og bite noen. Denne gangen var det såpass mye fisk at du satt på huk i båten og gjorde dette, da steinbiten plutselig sprellet og høtten bommet på hodet og spissen gikk rett i kneet og stod fast. Du reiste deg delvis opp og rykket ut høtten idet du sa; «svarten, der ble det hull i oljebuksa!»   I 1993 ble kvalstoppen opphevet og nærmeste familie ble en viktig del av mannskapet, både din bror, sønn, søskenbarn og nevø var med som mannskap. Du var opptatt av at de som var med deg på båten skulle trives og få inntekt til å forsørge seg og sine.   I din verden var det viktig å forholde seg til avtalte tidspunkt. Hvis det var sagt et klokkeslett, så skulle man være presis. Som Asbjørn fra Skutvik sa; «man kan still klokka etter han Roald!»   Når det kom til innovasjon og utvikling var det lite endring. Et begrep som ofte ble brukt var; «sånn har det vor og sånn skal det vær!» Du mente det ikke var behov for å endre måten man gjorde ting på som hadde fungert i alle år.   I mer enn 50 år drev du sjøen, men du kunne ikke svømme. I løpet av årene dine som yrkesaktiv, falt du 3 ganger i havet. Den siste gangen var på Finnmarkskysten, da du skulle skjære av spekktunga på kvalen. Da du skar av tunga, slo tunga på kvalen føttene unna deg og du datt rett på havet. Noen lo mens andre fikk panikk, og du ble dermed dratt opp over rekka, selv om redningen kunne ha vært mer skånsom for deg om du ble tatt inn gjennom lemmen i rekka som var åpen og helt nede ved vannet.   I 2005 ble «MK Lyngøy» solgt og du gikk over til å bli delvis pensjonist. I alle år var du en dyktig kvalskytter, så dermed ble du forespurt om å være med som skytter på Røstbåten «Rainer Cato», som hadde overtatt kvalkonsesjonen din. Siste året du deltok var i 2008 på betingelse av at du kunne ta med Solbjørg. Dere dro av gårde og nordover til Andfjorden i en uke. Der skjøt du dine siste 3 kvaler i en alder av 69 år.     Selv om du var blitt pensjonist, var havet viktig for deg og du kjøpte en sjark i 2006. Sjarken ble oppkalt etter den åpne trebåten «Spurven», som hadde vært i familiens eie tidligere. Her ble Solbjørg snart medskipper og dere brukte tiden sammen til å gjøre det du likte best med den du elsket mest, å være på sjøen og fiske. I 2012 ble sjarken solgt.   Et liv levd som fisker, hvalfanger, gårdsmann, snekker, slakter, kunnskapsformidler, ektemann og familiefar. Du var en naturens mann som høstet av det du sådde, og et arbeidsjern uten like, full av energi og planer om alt som du hadde lyst til å gjøre og vedlikeholdsarbeid som måtte utrettes. Tanken din var at det for hver dag skulle gjøres minst en ting som du hadde satt deg fore.   Sammen med Solbjørg, din kjærlighet, ditt alt! Hun som ble din livs fyrlykt, som du alltid lengtet hjem til og som gav deg stødig kurs. Du visste alltid å sette pris på henne med dine handlinger, ord og nærhet til henne. En beundringsverdig og ekte kjærlighet som du levde helt til ditt siste åndedrag, til tross for demens som gradvis gjorde det vanskelig å huske.   Den 24. juni 2020 flyttet du til Steigentunet som skulle bli ditt siste hjem. Den første tiden der hadde du et stadig ønske om å dra tilbake til Skranstad, til det som var mest kjent og kjært for deg. Det var en periode ensomt for deg å ikke ha Solbjørg ved din side, som du var vant til å snakke med og være nær i alle år.   Etter hvert som månedene gikk på Steigentunet, satte du pris på det nye hjemmet ditt og alle flotte pleiere som sørget for at du ble godt ivaretatt. Demensen fortsatte gradvis å gjøre inngripen i din hverdag, men helt til det siste følte vi deg og din gode personlighet. Hvordan du gjennom følelsen av dem du hadde nær i livet ditt, fortsatt gav uttrykk for ømhet og kjærlighet gjennom varmen i blikket ditt, eller den gode klemmen som spontant kom. Ei hånd som du grep og holdt godt i din. Da du på kjærlig vis strøk Solbjørg over ryggen slik som du alltid pleide å gjøre.   Du var en følsom og god mann som elsket dine nærmeste og var glad i å være sammen med andre mennesker når anledningen bød seg. Du var en ivaretakende og tydelig pappa, omsorgsfull, nær, full av humor og streng når det trengtes. Du hadde et godt fang å krype opp i, og barna dine gledet seg stort til du kom hjem etter lange perioder ute på havet. Ingenting var bedre enn da alle var hjemme og familien komplett.   Etter hvert vokste familien og svigerbarn ble inkludert i livet ditt. Du hadde alltid rom for flere, enten det var husrom eller hjerterom. Så da de to første barnebarna dine kom, Sivert og Johan, med bare 17 dagers mellomrom, var det stor stas. Sivert, ditt første barnebarn kom på selveste bursdagen din i 2003. Den beskjeden fikk du da sønnen din ringte for å gratulere deg med dagen da du jaktet kval i Finnmark; «gratulerer med dagen, bestefar!». Da sa du takk for det, før det ble et øyeblikk med stillhet og du spurte; «Sa du bestefar?»   I 2005 fikk du barnebarna Einar, etterfulgt av Ingeborg noen måneder senere. Deretter kom Ester i 2011 og Ellinor i 2014. Og i 2022 kom Alfred, det siste tilskuddet i rekken av barnebarn. Som noen av barnebarna beskrev hvem du var for dem; «du var det meste, du var det beste».   Vi sørger over en svunnen tid, et levd liv som har passert. En kjærlig ektemann som ikke lengre er. En hjertegod pappa som vi aldri mer skal kjenne og klemme. En bestefar med glimt i øyet som skøyer. En bror mindre i søskenflokken. Et medmenneske for alle som var en del av ditt liv. Men mest av alt skal vi glede oss over alt vi fikk oppleve og lære av deg. Du skal leve videre gjennom alle de gode minnene. Evig takknemlig for alt du var for oss!