Minneord mamma
Jeg har lest en plass: Det beste ei mor kan gjøre for sine barn er å elske dem. …. Og det har ho mamma virkelig gjort. I tillegg va vi så heldig at ho elska han pappa. Kjærligheta mellom dem var selve fundamentet i heimen våres på Varheim.
De var begge her ifra Buvåg, ho mamma fra Hamnes og han pappa fra Myrjord. E ser for meg at deres første møte kanskje var nettopp her i dette rommet, på en juletrefest i barndommen.
De var så glad og stolt over heimen de fikk bygd seg her, og de bala godt i lag og var fornøyd, sjøl om de ikke hadde innlagt strøm de første åran, og at det av og til bare sika vann i kranen fra brynnen oppfor huset, og vi hadde utedo. Men det var likt for alle her på Buvågan, så det var ikke noe å klage over. Men på 50-tallet fikk vi elektrisitet, det gjorde jo mange ting enklar, og så kom vannverket og etter hvert var alle faciliteta på plass. Det var bare å glede seg og være takknemlig.
Ho mamma va i grunnen iboanes takknemlig...... Ikke rart, ho hadde jo bestandig vært så HELDIG, som ho sa.... E sa tel ho mamma en gang at det at ho følte SEG SÅ HELDIG antakelig var mer et KARAKTERTREKK og ei LIVSHOLDNING, enn det at ho virkelig hadde trekt vinnerloddet i alle sammenhenga. Men det ville ho ikke høre snakk om. Du må hus på det ... e hadde jo han pappa (Johan) sa ho. Han va så artig og lett å lev i lag med. Han pappa døde i 1991, for vel 26 år sia. Men ho mamma har fortsatt med å være takknemlig og heldig!!
Ho Lina Therese, yngste datra våres, sa til meg nylig. ”E har lest at de lykkeligste menneskan er de som er takknemlige, og klarer å gi uttrykk for det!!! ” Det trur e på.
E kjenne ingen andre som e så optimistisk og begeistra og glad som ho mamma va. Og ho klaga aldri, og det va aldri et bebreidanes ord til oss om det va ei stund siden vi hadde vært på besøk. Ho va bare veldig glad når vi kom. Og spurt vi ho om korsen ho hadde det, så svarte ho bestandig BARE BRA.
Ho mamma var bestemt, og ho hadde klare oppfatninger om ka som var rett og galt. Ho hadde forventninger om at vi skulle være ærlige og snille. Og etter hvert måtte vi være med på å hjelpe til, både med oppvask ….og etter hvert…. husvask, fjøsstell og på slåttmarka, og vi var kløppere å tre i nåla når pappa satt og bøtte garn. Det første vi lærte var å vaske koppan. …. Kari vaska, e tørka. Kan huska at jeg ble lova at når jeg ble 6 år skulle jeg også få lov å VASKE koppan.
Ho mamma var ei klok dame, ho hadde skjønt det, ho var god på feedbacken!! Vi fikk veldig mye skryt for hvor flinke vi var, og kor fint det blei og kor bra det var alt vi gjorde. …. Ja jeg hadde inntrykk av at de hadde vel omtrent ikke klart seg uten oss!!! Jeg kan ennu huske den følelsen og forventningen om at de skulle bli glad for det jeg hadde gjort. Og det blei de, glad og takknemlige.
Jeg har sagt det mange ganger, og er helt sikker på at MIN store ARBEIDSGLEDE – det lærte e heime. Og i tillegg .... tenk det..... e har også vært så heldig! Og nu e jammen ongan min også begynt å snakk om kor heldig DE har vært og er.
Det var stort sett godt humør og optimisme heime på Varheim, det var en blanding av arbeid, plikter, fliring, humor og lek. Han pappa var spesialist på ablegøyer. E skal gje dokker et lite innblikk med å lese noen strofer fra et dikt e skreiv til Kari sin 60-årsdag:
”Kan du huske vi va små og han pappa kunne trylle.
Og sim sala bim sto det ei bløtkak på ei hylle.
Og med hatta og papirlappa han lurte oss alle.
Vi regna og spekulerte og kom heilt ut–a-tallet.
Men da han røyka gjennom øran, det var prikken over i’en,
Da trudd vi hokus pokus at det va noe feil med anatomien.”
Ho mamma var kreativ og hadde stor skapertrang og skaperglede. Ho gjorde alle slags håndarbeid, med den nydeligste utførelse. Ho hadde nok en god arv fra sin mor Cecilie, som vevde de fineste sengetepper, og fra sin far – han bestefar på Hamnes, som også var veldig hendt. Ho har også opp gjennom åran skrevet sanger til forskjellige anledninger. Ho var god til å dikte og skrive.
E har et barndomsminne fra Myrjord, og det må ha gjort sterkt inntrykk, for e va bare 3 år da det skjedde. De hadde ei geit på Myrjord som ble angrepet av en hund, sånn at den ene spenen ble revet opp. Mamma sydde sammen spenen på geita. Jeg har i ettertid skjønt at det var det var svært modig og tøft gjort. Det var ei handlekraft det sto stor respekt av.
Da vi bygde hytta i 1993 var ho mamma med og hjalp til. Ho og e la panel. Ho hadde stadig vekk gode forslag til løsning på problemer som dukka opp underveis. Ho hadde et godt hau og en klar tankegang.
Ho va så glad i blomster, og verna om den minstre lille spire. Og i vinduskarmen på Varheim var det et vell av frodige, fine potteplanter.
Og ho var glad i å plukke bær. E og ho mamma hadde en spesiell tyttebærplass atti hågan her, som vi var så spent på kvert år..... Men ho var jo også mye åleina på bærturer, og når ho etter kvert blei svimmel og det va risikabelt å bøye seg, så grovla ho på alle fire i bærhågen. Og solbæra og bringebæra kom og i hus ..... ho hadde jo rullator!! Å gi opp eller slå haue imot steinen, nei det fekk ho ikke tel.
Ho Tora fortalt jo i kjerka kor ho mamma var flenk å holde fysikken ved like med bl.a. å gå tur. Ho ville ikke gi etter for de risikomomentan som det innebar. Ho var så svimmel at ho klarte ikke å stå uten å ha nåkka å holde seg i, og hvis ho datt, så kom ho seg ikke opp. De første åran kunne ho gå helt til inni svingan, som vi sa, og så var det tur til Sandgottovergangen, og etter hvert blei målet å passere så mange lyktestolper langs veien som mulig. Ho datt fleire ganga, men det gikk bra, og ho fekk hjelp og kom seg opp og heim.
Om somran var ho glad i å gå over Litjvarhågen, fra Varheim til Hamnes og til Grannbergan. En gang var ho uheldig og datt der også, og ho kom seg ikke opp, og det kom ingen forbi, og ho ble ligganes i fleire tima, ja ho blei t.o.m. solbrent. Redninga kom med tante Mary og onkel Terje ... etter at Kari hadde alarmert. Vi syntes jo at det der her va en forferdelig teldragels før ho mamma. Men hennes kommentar va:
E va n u heldig med været, når e først skulle ha meg en utedag!!!
”Ja det e TÆL i den morra di, sa tante Gunvor i Trondheim.
Og Jorunn var straks på pletten med et godt råd. Ta med deg solkrem neste gang du går tur!!
E trur e kunne ha fortsatt å fortelle om mi mamma i det uendelige. Ho var så god og fin og spesiell for meg, og e va så stolt av ho. Tror at jeg var hennes største beundrer. Ho hadde en livslyst og en livsglede helt til det siste. Senest nu i januar sa ho tel oss at ho hadde løst til å leve og vær i lag med sine. Vi døtrene var ofte og besøkte ho på Bygdeheimen, og hver gang vi kom lyste ho opp som ei sol.
Men ingen får lov å leve evig, døden e ubønnhørlig! Vi e takknemlig for at vi fikk ha våres GODE, GLADE, TROFASTE, BEGEISTREDE OG KJÆRLIGE mamma helt til ho blei 96 år.
TAKK FOR ALT MAMMA!
FRED MED DITT MINNE.
Ingunn
Vis mer
Vis mindre